Det var en gang en varm sommer dag. Jeg hadde kommet hjem fra skolen å jeg var hjemme alene. Ikke så mye hadde skjedd på skolen, noe det aldri gjorde utenom de dagene jeg ble mobbet. Kanskje var de dagene jeg ble mobbet som var de beste dagene? Fordi da var det faktisk noen som snakket til meg. Jeg kan huske jeg pleide å bli invitert med på bursdags feiring men var dette bare for å få litt ekstra pressanger? Var jeg bare en liten ekstra ressurs eller syntes foreldrene synd på meg? Jeg kan ikke huske en eneste ting i fra selskapene. Er dette kanskje fordi jeg hadde det bra? Jeg husker ikke så mye fra de dagene jeg hadde det bra. De dagene eksisterer ikke i min hukommelse bare de som er vonde.

Jeg sto på kjøkkenet med en kniv. jeg tenkte på livet, prøvde å tenke på fremtiden men der var inngen fremtid for meg. Jeg kan huske de første dagene på den nye skolen. Det var siste året på barneskolen. Jeg tror dette var første uken eller kanskje det var andre uken. Vi hadde gym å inngen av de andre jentene dusjet. Jeg hadde ikke noe hånduk uansett så jeg gjorde det samme. Senere samme dagen så hadde vi time med vår kontakt læreren. Han sporte hvorfor jeg ikke hadde dusjet så jeg sa jo bare sanheten. Det at vi enda ikke hadde fått pakket ut håndukene hjemme. Da ledde han av meg å sa det var ikke pent å lyve å gidd meg litt kjeft for det, mens inngen av de andre jentene fikk noe snakk.

Det var en skarp kniv i fra skuffen. Denne Kniven skulle gi meg mer kjærlighet en noen andre hadde gidd meg. Denne Kniven skulle få meg til å føle. Det var første julen på den nye skolen. Vi skulle ha skuespill. Jeg hadde nokk ikke en særlig stor rolle men jeg hadde faktisk replikk! Pappa fortalte meg at han skulle komme. Jeg gledet meg så mye til å vise frem den lille rollen min. Vi hadde øvet mye, kvelden kom, foreldre strømmet inn. Jeg så aldri pappa men så var der så mange foreldre at jeg tenkte at han er nokk bare gjemt. Skuespillet tokk slutt, alle barnene løp til sine nærmeste men pappa han var nokk ikke her. Jeg gråt på min vei hjem. Hjemme der lå pappa slått ut på soffaen. Hjerte mitt var knust.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sommeren kom, med kniv i hånd. Klar til å si farvell men da ringte det på døren. Det var en jente fra skole som villle ha meg med for å bade. Med en lærer like bak jeg skjønte da at det var læreren sitt verk. Jeg sa ja og løp inn for å bytte. Jeg som hadde blit mobbet hele året over mine utslitte klær. Jeg tokk på meg en bukse å en t-shorte som jeg skulle bade i. Håpet på det beste, for jentene på skolen de kunne vær de værste

Jeg tenker ofte tilbake på denne dagen. Hva hadde skjedd om inngen hadde ringt på døren den dagen. Det er omtrent 15 år siden men jeg skulle ønske at inngen kom den dagen.

Jeg føler jeg alltid har så mye på hjerte å si, ting jeg bare må få ut. Jeg har blitt fortalt at inngen bryr seg om hva jeg har å si, så det er ikke vits å si det engang. På bloggen min, den inngen leser der kan jeg dele det jeg vil si. Det eneste stedet mine følelser kan få gå fri.

Jeg sitter ofte å ser “Reality Show” bare for å se hvor bra folk faktisk kan ha det. Eller så sitter jeg å ser på vloggere på youtube som lever sitt beste liv. Selvom jeg vet at det bare er den beste siden av livet man får se. Tenkt å ha den luksusen at man kan få seg en karriere, ha et godt forhold til familien, kan kjøpe seg hus, en leilighet, henge med venner når man selv føler for det. Er dette et godt liv?

Hvordan skal jeg som ikke har noe av det få et godt liv?

Jeg som aldri har hat en ordentlig jobb kan ikke ha et godt liv. Du som snylter på andre sin skatt fordi du er for “lat” til å jobbe fortjener ikke et godt liv. Du prøver ikke godt nokk, prøv hardere sier de. Vet du hvordan det er å søke jobb år, etter år. Hvordan det er å møte opp å si “Hei jeg skal søke jobb” å blir tatt i mot med et smil. Du leverer fra deg papirene der du blir fortalt at de skal ta kontakt. Så da sitter du måned etter måned å venter på svar. Mobilen den er svart, uten noe svar. Måneder blir til år å mobilen den forblir svart.

Jeg vil ha en jobb men nå har det gått så langt at jeg har blitt så syk, så syk av mine egne tanker at jeg kan umulig ha en jobb. Jeg hadde håp, jeg hadde drømmer men den tid er forbi. Du blir ofte fortalt at ting blir bedre, en vakker dag! Hvor er min dag, hvor er mitt liv. Har jeg allerede en fot i graven? Uten å starte å leve? Livett mitt er satt på pause men tiden den går forbi. Jeg er snart 30 år og jeg venter forsatt på en vakker dag.

Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det bra. Tankene mine er tunge, hode det henger lavt. Jeg har ofte konflikter med meg selv. Jeg er min største fiende, men jeg har også bare meg selv. Verden den er grå, men det er jeg også. Hver gang jeg forlater huset så tar jeg på meg et smil, men innvendig har jeg en bølge av vonde tanker.

Jeg var den på skolen som satt bakerst i klasseromet. Den på skolen som leverte leksene først. Den på skolen som alltid var stille. Hvorfor er jeg da den som ikke besto, den uten vitnemål. Var det fordi jeg hadde angst å ikke klarte å ta opp hånden under timene? Er det fordi hjernen min er ødelagt. En hjerne som ikke klarer å huske. Er det fordi jeg ikke klarer å be om hjelp. Må jeg som er syk betale for det.

Jeg leter stadig etter meningen men livet. Jeg er sterk og jeg kjemper hver eneste dag, men hva er poenget om hver eneste dag er den samme, den samme jævlige dagen. Er dette et godt liv?