Jeg føler jeg alltid har så mye på hjerte å si, ting jeg bare må få ut. Jeg har blitt fortalt at inngen bryr seg om hva jeg har å si, så det er ikke vits å si det engang. På bloggen min, den inngen leser der kan jeg dele det jeg vil si. Det eneste stedet mine følelser kan få gå fri.
Jeg sitter ofte å ser “Reality Show” bare for å se hvor bra folk faktisk kan ha det. Eller så sitter jeg å ser på vloggere på youtube som lever sitt beste liv. Selvom jeg vet at det bare er den beste siden av livet man får se. Tenkt å ha den luksusen at man kan få seg en karriere, ha et godt forhold til familien, kan kjøpe seg hus, en leilighet, henge med venner når man selv føler for det. Er dette et godt liv?
Hvordan skal jeg som ikke har noe av det få et godt liv?
Jeg som aldri har hat en ordentlig jobb kan ikke ha et godt liv. Du som snylter på andre sin skatt fordi du er for “lat” til å jobbe fortjener ikke et godt liv. Du prøver ikke godt nokk, prøv hardere sier de. Vet du hvordan det er å søke jobb år, etter år. Hvordan det er å møte opp å si “Hei jeg skal søke jobb” å blir tatt i mot med et smil. Du leverer fra deg papirene der du blir fortalt at de skal ta kontakt. Så da sitter du måned etter måned å venter på svar. Mobilen den er svart, uten noe svar. Måneder blir til år å mobilen den forblir svart.
Jeg vil ha en jobb men nå har det gått så langt at jeg har blitt så syk, så syk av mine egne tanker at jeg kan umulig ha en jobb. Jeg hadde håp, jeg hadde drømmer men den tid er forbi. Du blir ofte fortalt at ting blir bedre, en vakker dag! Hvor er min dag, hvor er mitt liv. Har jeg allerede en fot i graven? Uten å starte å leve? Livett mitt er satt på pause men tiden den går forbi. Jeg er snart 30 år og jeg venter forsatt på en vakker dag.
Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det bra. Tankene mine er tunge, hode det henger lavt. Jeg har ofte konflikter med meg selv. Jeg er min største fiende, men jeg har også bare meg selv. Verden den er grå, men det er jeg også. Hver gang jeg forlater huset så tar jeg på meg et smil, men innvendig har jeg en bølge av vonde tanker.
Jeg var den på skolen som satt bakerst i klasseromet. Den på skolen som leverte leksene først. Den på skolen som alltid var stille. Hvorfor er jeg da den som ikke besto, den uten vitnemål. Var det fordi jeg hadde angst å ikke klarte å ta opp hånden under timene? Er det fordi hjernen min er ødelagt. En hjerne som ikke klarer å huske. Er det fordi jeg ikke klarer å be om hjelp. Må jeg som er syk betale for det.
Jeg leter stadig etter meningen men livet. Jeg er sterk og jeg kjemper hver eneste dag, men hva er poenget om hver eneste dag er den samme, den samme jævlige dagen. Er dette et godt liv?
