Jeg var 21 da jeg først flyttet ut, eller rettere sagt kastet ut. Jeg bodde i en gang i 1 måned før noen fant et sted til meg. Jeg var hos Nav, dem fortalte meg at jeg skulle søke aap, å det kom til å bli godkjent, det var det inngen tvil om. Jeg kunne bare flyttet inn i min nye leilighet mens søknaden ble behandlet, og fikk vite at jeg ikke skulle bekymre meg for noe. Noen dager senere fikk jeg tilbake svar på søknaden min, og den var ikke godkjent. Jeg satt med en leilighet, uten jobb, uten penger til å betale for stedet.
Så startet hele klage prossesen, med mye frem å tilbake så fikk jeg til slutt søknaden min godkjent. Jeg kunne begynne å betale husleige, som ble betalt altfor sent hver eneste måned. Siden prossesen med nav tokk altfor lang tid. Men “the landloard” var utrolig grei, så det var ikke noen problemer der. Mitt møte med Nav har vært mer en negativt. Jeg har hat til sammen rundt 6-7 forskjellige personer på samme Nav kontor. De 4 første fortalte meg at jeg ikke hadde rett på noe som helst. Var 20 år, uten bosted uten jobb, og forsatt hadde jeg ikke rett på noe som helst. 5-te personen sa jeg hadde rett på hjelp å syntest det var rart inngen andre hadde fortalt meg at jeg kunne søke på det å det.
Jeg søkte på det jeg fikk beskjed om at jeg kunne søke. Jeg hadde også fått beskjed i fra min saksbehandler at jeg måtte levere legeattest. Jeg dro til legen skaffet legeattest, dro tilbake til Nav. Der ble jeg møtt av den mest frekke personen jeg har møtt på lenge. Jeg sa til henne at jeg bare skulle levere legeattesten. Hun så helt sjokkert ut og spurte meg hva i alle dager hun skulle med den her, siden jeg ikke hadde rett på noen som helst penger. Hun var veldig tydlig på at det her var bortkastet tid og at jeg ikke kom til å få noe som helst. Men hun skulle jo ta den i mot uansett.
En av grunnene til at jeg startet på Folkehøgskole var at jeg ikke taklet stresset med Nav lengre, trengte å komme meg bort for å kunne slappe av. Men nå er jeg tilbake der jeg startet, og stresset bygger seg bare opp mer og mer. Med stress kommer også hodepinen krypendes sakte inn, noe som er utrolig slitsomt. Men det er ikke bare negativitet, jeg har heldigvis fått låne et rom den her gangen, så slipper å bo ute i en gang.
#Nav #leilighet #stress
Uff, høres slitsomt ut. Har også samme problem med nav, null hjelp og penger. Har psykiske problemer som gjør det vanskelig å få/beholde en jobb. Har heldigvis en super mamma som lar meg bo hjemme gratis. Men er kjipt å være 21 år og leve av foreldra sine.. Håper ting fikser seg for deg 🙂
Så utrolig kjedelig at du har hatt den opplevelsen av Nav. Har hatt mye negativt med dem jeg også. Heldigvis har jeg nå litt jobb, selv om det er aaaltfor sjeldent. Er freelance kan man si.
Går jobbsøkerkurs nå da, så jeg skal få penger for det i det minste.
Bra du hvertfall har et sted å bo, er så heldig å bo hjemme enda (:
Malin: Ja er mange som sliter med de folkene der. Jeg er 23 år nå. sliter med veldig mye psykiske ting selv, men får heller ikke noe hjelp med det, som er så kjipt. Å bo “hjemme” er utrolig slitsom det også. Foreldre som ikke forstår hvor mye man sliter, osså er det bare klaging 24/7. Men som alle sier ting blir bedre så man får bare ha den innstillingen, og prøve å gjør det beste ut av det. x)
Henriette Celin: Yeah, men det er jo bare sån det er med Nav. Prøver å komme meg inn på vgs for tiden, men uten ungdomsrett er det så håpløst.
Freelancer det hørtes veldig spennendes ut da.
Jeg bor hos pappa, men det føles ikke ut som hjemme. Det er mer den følelsen av at man bare er på besøk med noen.
SV: Ja… Ah, den er kjip :-/
Ja, det er en veldig gøy jobb og 😀
Skjønner. Er jo mye bedre å bo for seg selv, men om man ikke kan det, så kan man ikke.